torsdag 8. januar 2015

The English translation can be found at the bottom.

Å kjøre bil i Gambia
Vi har i skrivende stund reist fire dager med tidenes mest skranglete Mercedes-Benz (Gelli-Gelli). Den rommer 18 personer, all bagasjen, vann og proviant til alle.  Vi reiser i 60 km/t, de fire-fem timer lange turene er kun brutt opp av den hyppige politi- eller militærkontrollene som er langs hovedveiene. Vi har lært oss til å smile pent når de lurer på hvor vi skal på tur, og aldri under noen omstendigheter ta bilder av offentlige tjenestemenn. Aldri, aldri, aldri. Turlederen vår Marie Stenstadvold (den superbe, alltid optimistiske og smilende) har også presisert at vi har skrevet under på en kontrakt hvor vi godtar en ”litt” dårligere vei- og bilstandard enn hva vi er vant med fra Norge.


Kerr Ngorr
Vi ankom landsbyen Kerr Ngorr i kveldinga 1. Januar hvor vi ble plassert parvis i vertsfamilier, Kristine sov med Sigrid S. Løvland og Jens Arne sov med Alexander Egner-Kaupang. Noen av vertsfamiliene forsto verken engelsk eller kroppsspråk og det var tidvis vanskelig å kommunisere at vi ønsket å vaske oss eller bruke toalettet, toalett kan forståes som et hull i bakken.. Vi ble mottatt med felles middag hvor vi fikk møte mange av innbyggerne i landsbyen. I løpet av oppholdet holdt innbyggerne oss okkupert med rundturer, 4H-møte og ebola-møte. Vi hadde det veldig bra og mange av de lokale innbyggerne fikk norske navn. Blant dem vi kommer til å huske er lille Vigdis og Anita som alltid smilte blidt når vi kom med et kamera, Jarle Klepp som hadde et stygt sår på høyre legg, vi sydde han sammen igjen, Ja-mann som kun sa ja(yes) og to bestemødre hvorav den ene var bestemor Homo(Omo). Vi møtte også Petter som alltid smilte, viste oss rundt i grønnsakshagen og tok oss med på fotball-kamp med nabo-landsbyen. Vi kommer også til å huske Isato som ikke kunne et kvekk engelsk, men som alltid lo og smilte av alt vi sa, uansett om det var på norsk eller engelsk.

Mormor Omo
Jens Arne hadde bolig med en veldig hyggelig gammel dame. Hun het Omo og var å regne som mormor, selv om hun viste seg å være mer mor enn bestemor til de som var der. Mormor Omo vartet opp med god mat og hadde alltid et smil om munnen når hun forsøkte å forklare Jens Arne og Alexander noe på Gambisk og vi like fordømt svarte på norsk. Vi fikk servert alt fra ”risengrynsgrøt” med ”rødsaus” til Benachin. Alle nøt godt av mormors gode hjerte, hun sendte med en stor pose peanøtter til gjengen.

Å prute, eller ikke prute
Vi har hatt flere opplevelser med pruting i begge veier. Jens Arne har konkurranse i billigkjøp, mens de som kanskje har vært her lengst har brent seg mang en gang. Blant kjøpene som er litt morsomme nevnes viftekjøp. Marie har tidligere anskaffet seg en vifte til D. 25 mens Robert L. Eriksrud, den andre reiselederen (Den observante, våkne og reisevante av gjengen), har gått til innkjøp av en for D. 290. Jens Arne har dermed tatt utfordringen (og tapt) på å kjøpe en til lavere pris enn Marie. Det endte med ett innkjøp på D. 25, dog skal det nevnes at Jens Arne`s vifte er hakket større. Vi har også en med i reisefølget som er helt blottet for prutesans. Alt kjøpes til fullpris, noe som regelrett dreper mulighetene til de andre for å prute. I skrivende stund er vi ute etter et ”sølvsmykke” til D. 50, noe Jorid Jakobsen tidligere har kjøpt for D. 250 og attpåtil ønsket å kjøpe to flere av. Er det rart vi har vanskelig for å få ned prisene?

Maten
Gambisk mat består for det meste av ris eller cos (en kornsort de dyrker her) og noen ganger kjøtt og litt grønnsaker. Maten er ofte sterkt krydret med pepper, noe Kristine ikke setter stor pris på, mens Jens Arne derimot verdsetter høyt.
Vi har fått servert Benachin som består av ris grønnsaker som kasawa, gulrot, potet, søtpotet, gresskar, aubergin, bitre tomater og kylling eller fisk. Benachin betyr at alt er laget sammen i en gryte.
En annen rett som de fleste studiedeltakerne ikke setter så stor pris på er Domoda, som består av ris med en tykk, seig, oljete peanøttsaus med mye krydder.
Chorro var Kristines favoritt og er en grøt laget av ris og peanøtter med melk helt over og som gjerne sprinkles med sukker.
Tappalappa er en tørr fin baguett uten pålegg som oftest serveres sammen med søt te. Denne har vi fått servert som både frokost og middag og i tillegg er det mange som har kjøpt denne som snacks servert i avispapir. Man kan kjenne det knase i tennene når man tygger på den.
Attaya er en te som serveres for seg selv. Løs-te, 4 dl vann og 1 dl sukker helles i en liten tekanne som kokes på bål hvorpå man deretter klargjør to små glass som skal brukes til servering. Teen helles høyt i glassene før den helles tilbake i tekannen og deretter helles tilbake i glassene gjentakende ganger. Det er om å gjøre å få mest mulig skum i teen og teen helles derfor frem og tilbake i glassene mange ganger før det serveres. Dette utgjør en sterkt og svært søt te.
Det spises mye frukt i Gambia. På marked kan man få kjøpt ferdig skrelte appelsiner som er Jens Arne sin favoritt og bananene her er utrolig søte.

Sykdom og annen moro

Reisemage er et utbredt uttrykk på reisen i Gambia. Mange av studiedeltakerne har opplevd både løs og hard mage, mageknip og oppkast. De fleste tar melkesyretabletter for å regulere magen, men vi har kommet til den konklusjonen at disse ikke hjelper svært mye. Vi har daglige møter på hva folk orker og noen må dessverre stå over litt, men sånn er det. Alt i alt er reisefølget ved godt mot, og alle smiler i hvert fall en gang i løpet av dagen.

 _______________________________________________________


To travel with a car in The Gambia
We have travelled for four days in a shabby Mercedes Benz (Gelli-Gelli). It has room for 18 persons, our baggage, water and food for everyone. We are traveling 60 km/h, and the four-five hour long rides has breaks whenever we meet a police- or military check by the road. We have learned that we have to smile when they ask where we are going, and never ever take pictures of them. Never.
Our tour leader Marie Stenstadvold (the superb, always optimistic and smiling) has reminded us from time to time that we have signed a contract where we accept a less good standard on roads and cars than what we are used to in Norway.

Kerr Ngorr
We arrived in Kerr Ngorr Thursday evening where we were put in host families. Kristine stayed with Sigrid S. Løvland and Jens Arne stayed with Alexander Egner-Kaupang. Some of the host families did not understand either English or body language, and it was sometimes difficult to communicate that we wanted to wash or use the bathroom. The toilet is a hole in the ground.. We were greeted with a dinner where we got to meet many of the inhabitants of the village. During the stay we were occupied with tours in the village, 4H-meeting and an ebola-meeting. We had a very good time and many of the locals got Norwegian names. Among the ones we will remember are little Vigdis and Anita who always were smiling when we met them with a camera. Jarle Klepp who had an ugly wound on his right leg that we sewed together, Ja-mann who only said yes (Ja is yes in Norwegian) and two grandmothers whereas one of them were grandma Homo (Omo). We also met Petter who always smiled, showed us the vegetable garden and took us to a football match with the neighbouring village. We will also remember Isato that did not know a word of English, although she always laughed at us, wether we spoke English or Norwegian.


Grandmother Omo
Jens Arne lived with a very nice old lady. Her name was Omo and was the grandmother of her compound, even though she was more like a mom. Grandmother Omo presented good food and she always had a smile to offer when she tried to explain something in Gambian where Jens Arne and Alexander responded in Norwegian. We were served different food like rice porridge with red sauce and Benachin. Everyone was happy that grandmother has such a good heart and she sent a big bag of ground-nuts (peanuts) upon our departure.


To haggle, or not to haggle
We have had several experiences with haggling. Jens Arne has a competition going when it comes to buying the cheapest product. The ones who has been here before has paid to much several times. Among the purchases that are funny we can mention "the fan". Marie has bought a fan for D. 25, while Robert L. Eriksrud, the other tour leader (the observant, awake one with long travel experience), has bought one for D. 290. Jens Arne has accepted the challenge (and lost) to get a fan for less than Marie. This resulted in a fan bought for D. 25, but it has to be said that Jens Arnes fan is a tiny bit bigger. One of the participants has no sense of haggling. Everything is bought to full price, which kills the other participants opportunity to haggle. We are now after a silver bracelet worth D. 50, something Jorid Jakobsen has bought for D. 250 earlier and wants to buy more of. Is it hard to get that we have a difficult time to lower the prices?

The food
Gambian food mostly consists of rice or cos (a grain they grow here) and sometimes meat and vegetables. The food is often spicy with a lot of pepper, something Kristine do not like very much, while Jens Arne loves it. We have been served Benachin which consists of rice and vegetables like; kasawa, carrot, potato, sweet potato, pumpkin, aubergin, bitter tomatoes and chicken or fish. Benachin means that everything is cooked in the same pot. Another meal that most of the participants do not value is Domoda, which consists of rice with a thick, oily peanut sauce with a lot of spices.
Chorro was Kristines favourite, it is a porridge made of rice and peanuts with milk and sugar poured over it. Tappalappa is a dry, fine baguett with nothing on it, often served with sweet tea. We have been served this as breakfast and dinner, in addition to this, many has bought it as a snack served in newspaper. You can feel sand in your teeth when you eat it.

Attaya is a tea served by it self. You put tea leafs, 4 dl water and 1 dl sugar in a small teapot you put on the bonfire to cook. You prepare two small glasses that are being used to serve the tea. The tea is poured in the glasses before it is poured back in the teapot, then back in the glasses several times. The idea is to get the most foam in the tea and the tea is poured back and forth in the glasses before it is served. This gives a very strong and sweet tea. We ate a lot of fruit in The Gambia. In the markets you can buy peeled oranges which is Jens Arnes favourite and the bananas are incredibly sweet.


Illness and other fun stuff
”Travel stomach” is an expression used a lot on our trip. Many of the participants have experienced diarrhea and hard stomach, stomach-ache and vomiting. Most of us use pills to regulate the stomach, but we have come to the conclusion that they do not really help. We had daily meetings to find out who was up for activities and who was not, and sometimes people had to stay in bed. Overall all the participants were happy and smiled at least once a day.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar