The English translation can be found at the bottom.
Å kjøre bil i Gambia
Vi har i skrivende stund reist fire dager med tidenes mest
skranglete Mercedes-Benz (Gelli-Gelli). Den rommer 18 personer, all bagasjen,
vann og proviant til alle. Vi reiser i
60 km/t, de fire-fem timer lange turene er kun brutt opp av den hyppige politi-
eller militærkontrollene som er langs hovedveiene. Vi har lært oss til å smile
pent når de lurer på hvor vi skal på tur, og aldri under noen omstendigheter ta
bilder av offentlige tjenestemenn. Aldri, aldri, aldri. Turlederen vår Marie
Stenstadvold (den superbe, alltid optimistiske og smilende) har også presisert
at vi har skrevet under på en kontrakt hvor vi godtar en ”litt” dårligere vei-
og bilstandard enn hva vi er vant med fra Norge.
Kerr Ngorr
Vi ankom landsbyen Kerr Ngorr i kveldinga 1. Januar hvor vi
ble plassert parvis i vertsfamilier, Kristine sov med Sigrid S. Løvland og Jens
Arne sov med Alexander Egner-Kaupang. Noen av vertsfamiliene forsto verken
engelsk eller kroppsspråk og det var tidvis vanskelig å kommunisere at vi
ønsket å vaske oss eller bruke toalettet, toalett kan forståes som et hull i
bakken.. Vi ble mottatt med felles middag hvor vi fikk møte mange av innbyggerne
i landsbyen. I løpet av oppholdet holdt innbyggerne oss okkupert med rundturer,
4H-møte og ebola-møte. Vi hadde det veldig bra og mange av de lokale
innbyggerne fikk norske navn. Blant dem vi kommer til å huske er lille Vigdis
og Anita som alltid smilte blidt når vi kom med et kamera, Jarle Klepp som
hadde et stygt sår på høyre legg, vi sydde han sammen igjen, Ja-mann som kun sa
ja(yes) og to bestemødre hvorav den ene var bestemor Homo(Omo). Vi møtte også
Petter som alltid smilte, viste oss rundt i grønnsakshagen og tok oss med på
fotball-kamp med nabo-landsbyen. Vi kommer også til å huske Isato som ikke
kunne et kvekk engelsk, men som alltid lo og smilte av alt vi sa, uansett om
det var på norsk eller engelsk.
Mormor Omo
Jens Arne hadde bolig med en veldig hyggelig gammel dame.
Hun het Omo og var å regne som mormor, selv om hun viste seg å være mer mor enn
bestemor til de som var der. Mormor Omo vartet opp med god mat og hadde alltid
et smil om munnen når hun forsøkte å forklare Jens Arne og Alexander noe på
Gambisk og vi like fordømt svarte på norsk. Vi fikk servert alt fra
”risengrynsgrøt” med ”rødsaus” til Benachin. Alle nøt godt av mormors gode
hjerte, hun sendte med en stor pose peanøtter til gjengen.
Å prute, eller ikke
prute
Vi har hatt flere opplevelser med pruting i begge veier.
Jens Arne har konkurranse i billigkjøp, mens de som kanskje har vært her lengst
har brent seg mang en gang. Blant kjøpene som er litt morsomme nevnes
viftekjøp. Marie har tidligere anskaffet seg en vifte til D. 25 mens Robert L.
Eriksrud, den andre reiselederen (Den observante, våkne og reisevante av
gjengen), har gått til innkjøp av en for D. 290. Jens Arne har dermed tatt
utfordringen (og tapt) på å kjøpe en til lavere pris enn Marie. Det endte med
ett innkjøp på D. 25, dog skal det nevnes at Jens Arne`s vifte er hakket
større. Vi har også en med i reisefølget som er helt blottet for prutesans. Alt
kjøpes til fullpris, noe som regelrett dreper mulighetene til de andre for å
prute. I skrivende stund er vi ute etter et ”sølvsmykke” til D. 50, noe Jorid
Jakobsen tidligere har kjøpt for D. 250 og attpåtil ønsket å kjøpe to flere av.
Er det rart vi har vanskelig for å få ned prisene?
Maten
Gambisk mat består for det meste av ris eller cos (en
kornsort de dyrker her) og noen ganger kjøtt og litt grønnsaker. Maten er ofte
sterkt krydret med pepper, noe Kristine ikke setter stor pris på, mens Jens
Arne derimot verdsetter høyt.
Vi har fått servert Benachin som består av ris grønnsaker
som kasawa, gulrot, potet, søtpotet, gresskar, aubergin, bitre tomater og
kylling eller fisk. Benachin betyr at alt er laget sammen i en gryte.
En annen rett som de fleste studiedeltakerne ikke setter så
stor pris på er Domoda, som består av ris med en tykk, seig, oljete peanøttsaus
med mye krydder.
Chorro var Kristines favoritt og er en grøt laget av ris og
peanøtter med melk helt over og som gjerne sprinkles med sukker.
Tappalappa er en tørr fin baguett uten pålegg som oftest
serveres sammen med søt te. Denne har vi fått servert som både frokost og
middag og i tillegg er det mange som har kjøpt denne som snacks servert i
avispapir. Man kan kjenne det knase i tennene når man tygger på den.
Attaya er en te som serveres for seg selv. Løs-te, 4 dl vann
og 1 dl sukker helles i en liten tekanne som kokes på bål hvorpå man deretter
klargjør to små glass som skal brukes til servering. Teen helles høyt i
glassene før den helles tilbake i tekannen og deretter helles tilbake i glassene
gjentakende ganger. Det er om å gjøre å få mest mulig skum i teen og teen
helles derfor frem og tilbake i glassene mange ganger før det serveres. Dette
utgjør en sterkt og svært søt te.
Det spises mye frukt i Gambia. På marked kan man få kjøpt
ferdig skrelte appelsiner som er Jens Arne sin favoritt og bananene her er
utrolig søte.
Sykdom og annen moro
Reisemage er et utbredt uttrykk på reisen i Gambia. Mange av
studiedeltakerne har opplevd både løs og hard mage, mageknip og oppkast. De
fleste tar melkesyretabletter for å regulere magen, men vi har kommet til den
konklusjonen at disse ikke hjelper svært mye. Vi har daglige møter på hva folk
orker og noen må dessverre stå over litt, men sånn er det. Alt i alt er
reisefølget ved godt mot, og alle smiler i hvert fall en gang i løpet av dagen.
_______________________________________________________
To travel with a car in The Gambia
We have travelled for four days in a shabby Mercedes Benz
(Gelli-Gelli). It has room for 18 persons, our baggage, water and food for
everyone. We are traveling 60 km/h, and the four-five hour long rides has
breaks whenever we meet a police- or military check by the road. We have learned
that we have to smile when they ask where we are going, and never ever take
pictures of them. Never.
Our tour leader Marie Stenstadvold (the superb, always
optimistic and smiling) has reminded us from time to time that we have signed a
contract where we accept a less good standard on roads and cars than what we
are used to in Norway.
Kerr Ngorr
We arrived in Kerr Ngorr Thursday evening where we were put
in host families. Kristine stayed with Sigrid S. Løvland and Jens Arne stayed
with Alexander Egner-Kaupang. Some of the host families did not understand
either English or body language, and it was sometimes difficult to
communicate that we wanted to wash or use the bathroom. The toilet is a hole in
the ground.. We were greeted with a dinner where we got to meet many of the
inhabitants of the village. During the stay we were occupied with tours in the
village, 4H-meeting and an ebola-meeting. We had a very good time and many of
the locals got Norwegian names. Among the ones we will remember are little
Vigdis and Anita who always were smiling when we met them with a camera. Jarle
Klepp who had an ugly wound on his right leg that we sewed together, Ja-mann who only said yes (Ja is yes in Norwegian) and two grandmothers whereas one of them were
grandma Homo (Omo). We also met Petter who always smiled, showed us the
vegetable garden and took us to a football match with the neighbouring village.
We will also remember Isato that did not know a word of English, although she
always laughed at us, wether we spoke English or Norwegian.
Grandmother Omo
Jens Arne lived with a very nice old lady. Her name was Omo
and was the grandmother of her compound, even though she was more like a mom. Grandmother Omo
presented good food and she always had a smile to offer when she tried to
explain something in Gambian where Jens Arne and Alexander responded in
Norwegian. We were served different food like rice porridge with red sauce and Benachin.
Everyone was happy that grandmother has such a good heart and she sent a big bag of ground-nuts (peanuts) upon our departure.
To haggle, or not to haggle
We have had several experiences with haggling. Jens Arne
has a competition going when it comes to buying the cheapest product. The ones who has been here before has paid to much several times. Among the
purchases that are funny we can mention "the fan". Marie has bought a fan for D. 25,
while Robert L. Eriksrud, the other tour leader (the observant, awake one with
long travel experience), has bought one for D. 290. Jens Arne has accepted the
challenge (and lost) to get a fan for less than Marie. This resulted in a fan
bought for D. 25, but it has to be said that Jens Arnes fan is a tiny bit
bigger. One of the participants has no sense of haggling. Everything is bought
to full price, which kills the other participants opportunity to haggle. We are
now after a silver bracelet worth D. 50, something Jorid Jakobsen has bought
for D. 250 earlier and wants to buy more of. Is it hard to get that we have a
difficult time to lower the prices?
The food
Gambian food mostly consists of rice or cos (a grain they
grow here) and sometimes meat and vegetables. The food is often spicy with a
lot of pepper, something Kristine do not like very much, while Jens Arne loves
it. We have been served Benachin which consists of rice and vegetables like; kasawa, carrot, potato, sweet potato, pumpkin, aubergin, bitter
tomatoes and chicken or fish. Benachin means that everything is cooked in the
same pot. Another meal that most of the participants do not value is
Domoda, which consists of rice with a thick, oily peanut sauce with a lot of
spices.
Chorro was Kristines favourite, it is a porridge made of
rice and peanuts with milk and sugar poured over it. Tappalappa is a dry, fine baguett with nothing on it, often
served with sweet tea. We have been served this as breakfast and dinner, in
addition to this, many has bought it as a snack served in newspaper. You can
feel sand in your teeth when you eat it.
Attaya is a tea served by it self. You put tea leafs, 4 dl
water and 1 dl sugar in a small teapot you put on the bonfire to cook. You
prepare two small glasses that are being used to serve the tea. The tea is
poured in the glasses before it is poured back in the teapot, then back in
the glasses several times. The idea is to get the most foam in the tea and the
tea is poured back and forth in the glasses before it is served. This gives a
very strong and sweet tea. We ate a lot of fruit in The Gambia. In the markets you can
buy peeled oranges which is Jens Arnes favourite and the bananas are incredibly
sweet.
Illness and other fun stuff
”Travel stomach” is an expression used a lot on our trip.
Many of the participants have
experienced diarrhea and hard stomach, stomach-ache and vomiting. Most of us use
pills to regulate the stomach, but we have come to the conclusion that they
do not really help. We had daily meetings to find out who was up for activities
and who was not, and sometimes people had to stay in bed. Overall all the
participants were happy and smiled at least once a day.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar